Du ser ned på A♣ J♦. Et ess og en knekt ser umiddelbart lovende ut. Men hånden som virker enkel å spille fra én plass ved bordet, kan være langt mindre fristende fra en annen.
Helt på toppen er det få diskusjoner. AA er bedre enn KK, og KK er bedre enn QQ. Lenger ned blir skillet mellom «spill» og «fold» mindre tydelig. Posisjon, tidligere innsatser og antallet spillere som fortsatt skal handle får stadig større betydning.
Å lære gode starthender handler dermed ikke om å finne flest mulig kort å bli med på. Minst like nyttig er det å kjenne igjen hender som ser fine ut ved første øyekast, men som ofte skaper vanskelige avgjørelser etter flop.
To fine kort er ikke alltid en god starthånd
I Texas Hold’em får hver spiller to private kort før flop. Med 52 kort i kortstokken finnes det 1 326 konkrete kombinasjoner av to kort. Mange av dem er strategisk like. A♠ K♠ og A♥ K♥ er for eksempel forskjellige konkrete kort, men begge er ess-konge i samme farge.
Når slike kombinasjoner samles, står vi igjen med 169 forskjellige typer starthender. Det er disse som vanligvis dukker opp i oversikter og tabeller.
Notasjonen er ganske enkel når du først har sett den. AA er et par i ess, mens TT er et par i tiere. Etter to forskjellige kort forteller en liten bokstav om kortfargen. AKs betyr ace-king suited, altså samme farge, for eksempel A♠ K♠. AKo er ace-king offsuit, som A♠ K♦.
Forskjellen mellom AKs og AKo kan virke liten. Kortverdiene er identiske, men den suited varianten har en ekstra mulighet til å lage flush med begge de private kortene. Slike små forskjeller får større betydning når man beveger seg bort fra de aller sterkeste hendene.
AA, KK, QQ og AKs er i en klasse for seg
Et par i ess er den sterkeste mulige starthånden i Texas Hold’em. KK og QQ følger like bak blant de store lommeparene, mens AKs kombinerer de to høyeste kortverdiene med muligheter for både straight og flush.
Ingen av dem har noen garanti etter flop. AA kan fortsatt tape mot to par, tre like, straight, flush eller andre sterkere ferdige kombinasjoner. Styrken ligger i utgangspunktet: før felleskortene kommer, starter du med bedre kort enn motstanderne kan ha i de aller fleste tilfeller.
De virkelig store lommeparene dukker heller ikke opp ofte. Det finnes seks konkrete kombinasjoner av AA blant de 1 326 mulige kombinasjonene av to private kort. I gjennomsnitt får du dermed et bestemt lommepar omtrent én gang per 221 utdelte hender.
AKs fungerer annerledes. Her har du ingen ferdig kombinasjon før flop. Til gjengjeld kan et ess eller en konge gi top pair med en svært sterk kicker, kortene kan inngå i en straight, og samme kortfarge åpner for flush.
Med disse starthendene trenger du sjelden lure på om selve kortene er gode nok. De mer interessante vurderingene begynner noen hakk lenger ned.
JJ, TT og AQ er sterke uten å være problemfrie
J♠ J♦ ser svært bra ut når kortene deles ut. Så kommer A♥ K♣ 7♠ på flop. Du har fortsatt paret i knekter, men to høyere kort ligger plutselig midt på bordet.
TT kan havne i samme type situasjon. Dette er sterke starthender, men verdien etter flop er langt mer følsom for felleskortene enn med de største parene.
AQ har en annen svakhet. Treffer du et ess, sitter du med top pair og en god kicker. Mot AK er nettopp det samme esset et problem: begge har et par i ess, men kongen slår damen som sidekort.
JJ, TT, AQs, AKo, AJs og KQs hører likevel naturlig hjemme blant de sterke starthendene. De kan ofte spilles med selvtillit, men mot kraftig handling fra andre spillere blir det viktigere å vite hvor du sitter og hvem som allerede har gått inn i potten.
En praktisk inndeling av Texas Hold’em-starthender
Ingen enkel tabell kan fortelle deg hva du skal gjøre med alle kort i alle situasjoner. Som første kart over de 169 starthendene fungerer en grov inndeling likevel godt.
| Gruppe | Eksempler | Hva kjennetegner dem? |
|---|---|---|
| Premium | AA, KK, QQ, AKs | De sterkeste utgangspunktene før flop |
| Sterke | JJ, TT, AQs, AKo, AJs, KQs | Sterke i mange situasjoner, men mer følsomme for posisjon og motstand |
| Mellomgruppen | 99–66, ATs, KJs, QJs | Posisjon og handlingen foran deg får større betydning |
| Spekulative | Små par, T9s, 98s, 87s | Kan utvikle seg svært godt når forholdene passer |
| Svake | 72o, 83o, J4o | Få gode utviklingsmuligheter og vanligvis en enkel fold |
Skillet mellom radene er ikke en hard grense. 99 blir ikke en dårlig starthånd fordi TT står i gruppen over. Tabellen viser heller hvordan behovet for å vurdere resten av situasjonen øker når kortenes styrke alene ikke lenger gir et opplagt svar.
Samme kort får en annen verdi når du flytter deg rundt bordet
Vi kan gå tilbake til A♣ J♦ fra starten.
Sitter du tidlig, har mange spillere ennå ikke sagt sitt. En av dem kan våkne opp med AQ, AK, JJ, QQ, KK eller AA. Fortsetter hånden etter flop, vil du dessuten ofte måtte ta avgjørelser før spillere som sitter senere.
Flytt AJo til button etter at alle foran har kastet seg. Nå gjenstår bare blindene, og dersom hånden går til flop vil du normalt ha posisjon på dem videre i hånden.
Kortene er nøyaktig de samme. Situasjonen er ikke det.
Et fornuftig utvalg av starthender er derfor vanligvis strammere fra tidlige posisjoner og bredere nær cutoff og button. Hender som er marginale når mange spillere sitter bak deg, blir mer interessante når bare én eller to motstandere gjenstår.
Her stopper også nytten av en ren liste over de ti beste starthendene. Listen identifiserer toppen uten problemer. Den hjelper langt mindre når kortene er KJo, A9s, 77 eller 98s og svaret avhenger av hvor hånden spilles fra.
Hvor mye betyr det at kortene har samme farge?
K♠ Q♠ og K♠ Q♦ har samme kortverdier. Den første kombinasjonen har likevel noe den andre mangler: begge private kort kan være med i samme flush.
Det gjør suited-varianter mer attraktive enn tilsvarende offsuit-hender, men effekten bør ikke overdrives. To svake kort blir ikke premium bare fordi symbolene har samme farge.
7♣ 2♣ er et godt eksempel. Muligheten for flush finnes, men du sitter fortsatt med to lave kort som ligger langt fra hverandre. På mange bord vil du enten bomme fullstendig eller treffe et svakt par som er vanskelig å stole på.
Mer spennende er kort som både har samme farge og ligger tett i verdi. T♠ 9♠, 9♥ 8♥ og 8♣ 7♣ er suited connectors. De kan koble seg til flere straighter samtidig som flushmuligheten er bevart.
Det gjør dem fleksible, ikke overlegne. T9s starter fortsatt langt bak et stort lommepar. Attraksjonen ligger i hvor godt hånden kan utvikle seg på enkelte flopper, særlig når prisen og posisjonen gjør det fornuftig å være med.
Små par spiller et annet spill enn store par
5♠ 5♦ er allerede et par, akkurat som A♠ A♦. Likheten stopper omtrent der.
AA trenger normalt ikke hjelp fra flop for å være en sterk hånd. Med 55 vil det ofte være svært gode nyheter å se den tredje femmeren blant de tre første felleskortene. Da har lommeparet blitt til et sett.
Sjansen for å treffe minst ett av de to gjenværende kortene med samme verdi på flop er omtrent 11,8 prosent når du starter med et lommepar. Sagt på en annen måte skjer det omtrent én gang på 8,5 flopper.
De fleste flopper gir altså ikke settet. Holder du 55 og bordet kommer K-Q-9, sitter du fortsatt bare med et lite par og tre høyere felleskort foran deg.
Små par som 22–66 blir dermed langt mer avhengige av omstendighetene rundt hånden. Prisen for å se flop, posisjonen, antallet motstandere og hvor mange sjetonger spillerne har bak seg kan være viktigere enn den enkle konstateringen av at «et par er bedre enn to tilfeldige kort».
Å plassere 55 på nummer 15 eller 20 i en statisk rangering forteller mindre enn å forstå denne forskjellen.
Noen kort ser bedre ut enn de faktisk er
Et ess er lett å like. Problemet oppstår når kortet ved siden av er svakt.
Med A♠ 6♦ og et ess på flop får du top pair. Mot A-Q har begge spillerne det samme paret, men sekseren din taper mot damen som kicker. En tilsynelatende hyggelig flop kan dermed sette deg i en hånd der du ligger bak uten at det er åpenbart med én gang.
K♣ 7♦ har et lignende problem når en konge kommer på bordet. K7 ligger bak AK, KQ, KJ, KT, K9 og K8 dersom resten av de relevante kortene ikke endrer sammenligningen.
Q8o og J6o kan også friste fordi det ene kortet ser høyt ut. Samtidig er kortene dårlig koblet sammen, de er offsuit, og når det høye kortet treffer finnes det mange bedre kickere en motstander kan holde.
Her ligger en av de mer nyttige forskjellene å lære tidlig: Det er ikke det samme å treffe et par som å treffe en hånd du ønsker å spille en stor pott med.
Noen starthender kan du kaste uten å angre
7♠ 2♦, skrevet 72o, har fått et kjent rykte av en grunn. Begge kortene er lave, de har forskjellig farge og avstanden mellom dem gir få naturlige muligheter til å lage straight.
Du trenger likevel ikke memorere en rangering over de ti verste starthendene. De svake kortene avslører seg ofte gjennom en kombinasjon av de samme problemene.
Lave kort lager svakere par. Offsuit fjerner muligheten for at begge kortene arbeider sammen mot en flush. Stor avstand mellom verdiene gir dårligere straightmuligheter. Et høyt kort med svært lav kicker kan på sin side gi en hånd som treffer flop, men fortsatt ligger bak en bedre variant av samme par.
8♣ 3♦ har nesten hele pakken. De gangene slike kort kastes før flop, har du ikke «tapt en hånd». Du har bare valgt å ikke investere sjetonger i et dårlig utgangspunkt.
Det skjer ofte. De fleste utdelinger gir ikke AA, AKs eller andre kort du gleder deg til å se. Å folde mye av det som kommer er en helt vanlig del av Texas Hold’em.
AJo fra to forskjellige stoler
A♣ J♦ har nå vært innom flere ganger, så vi kan avslutte eksemplet der det startet.
Først sitter du tidlig ved et fullt bord. Ingen har handlet ennå, og flere spillere skal ta en avgjørelse etter deg. AJo har et sterkt toppkort, men hånden er offsuit og kan lett være dominert av AQ eller AK. Fra en tidlig posisjon er den langt mindre komfortabel enn de virkelig sterke esshendene.
Noen runder senere sitter du på button. Alle foran har foldet. Bare small blind og big blind står igjen, og du får A♣ J♦ på nytt.
Denne gangen møter hånden et helt annet landskap. Færre spillere kan sitte med noe bedre, og hvis en av blindene fortsetter til flop, har du normalt fordelen av å handle etter motstanderen.
Det er her en oversikt over de beste starthendene begynner å bli til faktisk poker. Kortene gir utgangspunktet, men plassen ved bordet og handlingen rundt deg bestemmer hvor mye du kan gjøre med dem.
Neste gang du ser ned på to kort
AA og KK kommer ikke til å skape mange identitetskriser. 8-3 gjør det som regel heller ikke. Den interessante delen av Texas Hold’em ligger i det store området mellom dem.
Der finnes hendene som endrer karakter med situasjonen. Et lite lommepar som håper på et godt treff. To suited connectors som kan vokse til noe stort. Et ess med en kicker som kanskje er god nok, kanskje ikke. AJo som ser annerledes ut fra button enn fra en tidlig stol.
Etter en stund begynner disse forskjellene å være mer nyttige enn en rangering fra 1 til 169. Du kjenner igjen toppen med én gang, legger bort det åpenbare søppelet og bruker vurderingen på hendene i midten.
Det er også der spørsmålet «hvilke kort bør jeg spille?» får et mer presist svar. Ikke alle gode kort skal spilles på samme måte, og ikke alle middels hender skal kastes. De to kortene foran deg er bare starten på avgjørelsen.
